Kommunikasjon på nett

”En dag fant han ut at alle samtalene han hadde hatt gjennom dagen kun hadde foregått på nettet. Hvordan var det mulig? Han hadde jo vært i kontakt med så ufattelig mange, og blitt oppdatert om fjern og nær sitt laden og gjøremål. Gårsdagens fester og morgendagens skolearbeid hadde han full oversikt over.”

Slik er hverdagen for mange av oss blitt. Med tre-fire faner oppe på PC`n, svipper vi innom et utall av kommunikasjonsarenaer. Hvilke medier vi bruker varierer fra dag til dag, og fra person til person. Vi kan legge ut bilder og kommentere andres, oppdatere egen status på Facebook, samtidig som vi også holder ”samtaler” gående på Skype eller msn. Det geniale med sistnevnte er at man kan ”kommentere” saker og ting uten at andre kan få det med seg, gjerne samtidig som man selv kan kommentere en tredjeperson i et annet forum. Akkurat dette er en tankevekker. Også det at en av tre ungdommer mobbes via nett. Kommunikasjon på nett krever derfor en viss dose nettvett!

De siste dagene er det blitt rettet skarp kritikk mot nettsamfunnet Facebook, nettopp på grunn av brukernes problemer med å beskytte og kontrollere sitt eget personvern. Når man ser hva enkelte skriver eller legger ut av bilder, uten at det nødvendigvis bare er de 800 ”vennene” som ser det, kan det virke skremmende. En annen ting er kommentarer. Du kan legge inn en uskyldig kommentar på en status eller blogg. Ved hjelp av andres påfølgende kommentarer, endrer både ditt opprinnelige innhold og mening seg. Ironi eller humor kan tas ut av sammenheng, og tolkes bokstavlig. Det at skillet mellom å være privat og offentlig er så utydelig i de sosiale nettmediene, gjør at man må tenke nøye gjennom hva man skal legge ut av tekst og bilder. Mobiler med internett og applikasjoner gjør tilgjengeligheten til nettsamfunn stor. Da er også faren større for at ting blir lagt ut ”fort og gæli”, enten det er i lykkerus eller sinne. Det er en rasende utvikling både innen de sosiale nettmediene, og de hjelpemidlene man bruker for å kommunisere med. Stadig bedre mobiler og PC-er gjør at vi henger på og kaster oss ut i medieverdenen gjerne uten fallskjerm. Mange ungdom liker fart i ordets videste forstand. Cyber-nett er raskt, og med tunga rett i munnen kan du få god oversikt over det meste og de fleste på kort tid.

Bildet er hentet fra: http://www.webpsykologen.no/innhold/En-psykologisk-analyse-av-internett1.jpg

Tuva

Helter før og nå!

Alle liker vi å føle at vi har gjort noe heltemodig eller høre om andre som har det. I dag fremstilles hverdagshelten ofte i media. Før i tiden, da sagaene dominerte litteraturen, var helter sentralt og viktig for historiene. Da ble alle egenskaper gjengitt i beskrivelsene, og karakteristikker som modighet, fysisk styrke, evner til å håndtere våpen og vakkert utseende var essensielt for heltene. Dagens eventyrhelter som, ”Spiderman”, ”Batman” og ”Superman” lever også på grunnlag av egenskaper som fysisk styrke, og utseende. Men disse heltene fra moderne tider har også ett krav om å ha overnaturlige kvaliteter som evnen til å fly, lese tanker, ha lasersyn osv. Dette er sider ved heltene som skiller heltene i dag, fra de som ble beskrevet for ca tusen år siden. I tillegg settes det som sagt ofte lys på hverdagshelter, som redder medmennesker fra situasjoner uten å nødvendigvis ha noen av de ”påkrevde” anleggene.

Jeg leste tidligere i dag om en 4 år gammel gutt som var på ett kjøpesenter med faren sin. Mens han ikke ble passet på, klatret han på utsiden av en rulletrapp som førte han 2.5 meter over bakken. Da var det at en tilfeldig forbipasserende fikk det med seg og styrtet bort til stedet, akkurat i tide til å fange han da han falt, slik at gutten kom uskadet fra marerittet. Dette ble fanget opp av flere overvåkningskameraer, og sendt på tv rundt om i hele verden. Mannen ble med det framstilt som en helt, men han sier selv i intervjuer at han hadde helseproblemer men gjorde sitt beste får å klare å fange gutten. Dette er ett eksempel på en hverdagshelt som klarer å redde noen fra en uheldig situasjon uten å ha de vanlige kjennemerkene til heltene i litteraturen.

I dag omtales også fenomenet ”antihelt”. Dette er ofte en hovedperson i en handling, men som mangler de fleste egenskapene en tradisjonell helt har. Jack Sparrow fra filmen ”Pirates of the carribean” vil jeg si er ett eksempel på en typisk antihelt. Hverdagshelter vil jeg ikke si er antihelter fordi de eier det jeg mener er den viktigste og kanskje eneste nødvendige egenskapen, nemlig mot. Heltemot er ett kjent begrep. Selv om mannen som reddet fireåringen fra rulletrappen ikke fløy opp og hentet han, ellet vevde ett spindelvev–brannseil for å ta han imot, vil jeg kalle ham en helt fordi han var modig nok til å løpe bort å trå til for å redde den lille gutten.

Bildene er hentet fra: http://blevkog.files.wordpress.com/2009/03/spiderman_6.jpg og http://home.online.no/~hbarneog/olav_den_hellige.jpg

Tuva

Kort og godt!

Min egen mikronovelle: ”Bilen. Hans største og siste drøm”

Mikronovelle. Jeg måtte smake på ordet en stund, før jeg satte meg for å lese artikkelen om fenomenet i A-magasinet. Nytt og spennende, eller et forsøk på å finne en annen måte å tilnærme seg poesien på? Seks ord burde jo kunne kalles et lite dikt?

Mikro kommer av det greske ordet for liten. Det er med andre ord en liten novelle. En novelle er jo i utgangspunktet kort, men seks ord kan vel umulig romme en handling, med en start, spenningskurve, vendepunkt og slutt? Seks ord er faktisk nok, men forutsetter nok en leser med god fantasi og et eget stort ordforråd. Det er en virkningsfull novelleform, som kanskje passer perfekt inn i vår tids svært så effektive hverdag. Vi stresser rundt for å rekke alle våre ”nødvendige” gjøremål, og har knapt tid til å lese en god bok. Lydbøker kan man jo selvfølgelig høre i bilen, eller på toget. Men gleden ved å lese ord, for så å kunne leke litt med dem før man danner seg bilder til handlingen, gjør at jeg foretrekker å lese ordene selv. Mikronoveller vil i så måte passe perfekt inn i dagens hektiske samfunn. Seks ord rekker man å lese når som helst, og hvor som helst. Man kan lagre dem i hukommelsen, for så å gjenhente dem ved en senere anledning. Fylle ut med manglende ord, helt til man har sin egen fullkommene historie. Likevel vil en mikronovelle for meg, kun være et supplement til en god novelle eller roman.

Foto: Magnar Larsen/2400/ manipulert av Tuva

Tuva

Til Sibir

Tittel på boka: Til Sibir
Forfatter: Per Petterson
Forlag: Oktober
Utgitt: 1996

Det er ikke vanskelig å forstå at Per Petterson ble nominert til både” Nordisk Råds litteraturpris” i 1997 og ”International IMPAC Dublin Literary Award” for boka ”Til Sibir”. Han skildrer, ved hjelp av ett nøkternt og vakkert språk, en person som går igjennom forvandlingen fra jente til kvinne. Søskenkjærligheten blomstrer mellom linjene og gjør ”til Sibir” til enestående bok i sin sjanger.

I boka er jeg-personen ei dansk jente som vi aldri får vite navnet på. I 1934 er hun syv år gammel, og lever med familien sin i en liten by nord i Danmark. Gjennom bokas 216 sider, lærer vi jenta å kjenne. Vi følger henne gjennom etterkrigstidens kalde dager og en ungdomstid fylt med søvnløse netter. Måten dette blir formidlet på gjør at vi som lesere opplever sorg, drømmer, håp og fortvilelse sammen med henne. Dette er forsiktig fortalt, men er likevel ett jenteportrett, beskrevet på en sterk og sår måte. Vi forstår tidlig i boka, at jeg-personen har vanskeligheter med å knytte seg til andre mennesker enn broren sin Jesper. De to har noe helt spesielt sammen, og det anskueliggjøres mange hendelser der de er sammen. Her briljerer Per Petterson med vakre språklige passasjer. Slik fengsles leseren til de små detaljene og endringene hos hovedpersonene. Dette gjør boka spennende og fanger leserens interesse uten at det finnes store høydepunkter i handlingens forløp. Dette er noe Petterson tydelig bruker som et virkemiddel. Han kaster lys over kun de avgjørende øyeblikkene – de som følger personene livet ut. Ikke de som er mest oppsiktsvekkende eller dramatiske, men de som sier noe om hvordan mennesket er akkurat der og da, og hvordan det kommer til å være resten av livet.

Boka skildrer også en familie i oppløsning. Vi hører om en bestefar som henger seg i fjøset, og en far som pantsetter verkstedet fordi han trenger ett lån. Men de to søsknene holder sammen mens forhold rundt dem rakner. Dette avbilder nok enten det sterke slektskapet de føler, eller rett og slett kjærligheten mellom to personer og hvordan det binder dem sammen.

Tittelen ”til Sibir” kommer av at jeg-personen, som sammen med familien tilhører den danske arbeiderklassen, drømmer om å reise til ett annet og vakrere sted. Tankene flyr mot det kalde Sibir, hvor hun drømmer om å bosette seg en gang i fremtiden. Her ser vi også hvordan Petterson bruker motsetninger og kontraster som språklige virkemidler. Broren Jesper fremstår nemlig som søsterens rake motstykke. Hvorimot hennes tanker svever over Russlands kalde nord, er ett liv i det hete, sydlige Marokko Jespers mål for fremtiden. Han er varm, og hun er kald. Hun er stille og innesluttet, han skaper oppstyr rundt seg.

Jeg liker hvordan Per Petterson leker med ordene, og lager setninger så avgrunnsdype og pregnante at det noen ganger kan være vanskelig å henge med. Det er som om du kan kjenne lukten av Danmarks skjærgårder, og den kalde sibirske vinden slå i mot den når du åpner boka. Til tider opplever jeg hans særegne språk som dikterisk og melankolsk, men jeg må også innrømme at det noen ganger føles for distansert i denne boka. Jeg har leste flere bøker av Per Petterson, og jeg vil absolutt si at ”Til Sibir” stiller på lik linje med den kritikerroste ”Ut og stjæle hester”, og ”Jeg forbanner tidens elv”. Den karakteristiske måten han bygger opp setningene følger alle bøkene hans, og det er det som gjør han til en av mine favorittforfattere.
Til Sibir er en bok du ikke bare leser, men opplever, og det er en opplevelse du sent vil glemme.

Bildet er hentet fra: http://www.aschehougagency.no/

Tuva

Hukommelsens standhaftighet

Salvador Dalis “hukommelsens standhaftighet ” fra 1931 (”La persistencia de la memoria” på spansk), er et bilde som har fascinert meg siden jeg først så det da jeg var liten. Salvador Dali var en spansk kunstner som levde fra 1904-1989. Han er en av de mest kjente kunstnerne innenfor surrealismen. I surrealismen var det vanlig å lage bilder om drømmer eller overrealistiske ting.

I likhet med de fleste av Dalis bilder, har ”hukommelsens standhaftighet ” et ørkenliknende og øde landskap. Jeg må ærlig si at jeg ikke vet nøyaktig hva det er som gjør at dette bildet fascinerer meg. Kanskje det er den melankolske drømmeaktige bakgrunnen? Eller det sovende halve ansiktet som også gir en stemning som hører hjemme i drømmeverdenen. Jeg tror nok det er en god blanding! Jeg får assosiasjoner til evigheten når jeg ser på landskapet i bakgrunnen, og klokkene kan være et symbol for både dette og tiden. Klokkene er ødelagt og smeltet, og illustrer muligens tidens ubetydelighet. Sentralt i midten ligger det noe som kan minne om et ansikt. Dette er typisk for flere av Dalis verk. I all sin surrealisme og grusomhet gir det meg likevel ikke følelse av ubehag, men nok en gang tanker om en slags drømmetilstand. Da jeg var liten, hadde jeg en kopi av dette bildet på veggen foran sengen min, og jeg så på det hver kveld før jeg skulle sove. Tittelen på bildet er treffende, fordi dette bildet har brent seg inn i min hukommelse!

Bildet er hentet fra: http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/bilder/store/dali2.jpg

-Tuva

Til Deg

TIL DEG
(Gåte e.trad. Folketone etter Magnhild Almhjell (1894-1985))

Du gledde meg så mykje,
Eg kan'kje gleda deg.
Det beste som eg hadde,
Var alt for smått for deg.
Men denne vesle knoppen av mitt eige rosentre,
Den skal du ha til minne om somaren og meg.

I fjor haust var den berre eit snøkvitt lite nor
djupt nedi jorda, på rota åt si mor.
Når somarsola vart so varm, då våga den seg opp,
og skaut så friske grøne blad, og slik ein blodraud topp.

Men då var høsten her, med iskald gufs frå hei og nut,
det vart for seint, so altfor seint, han fekk kje spretta ut.
So laut han døy, og vondt det var då vesle livet gjekk;
men lagnad-stålet av han skar, det finst kje råd med slikt.

Og ilska rann med livet ut i tidens djupe hav,
der lengt og liding, sorg og sut, ja alt skal gløymast av.
Og rota som den grodde på må visna bort og døy,
for alt som lever her på jord er liksom gras og høy.

Sangen jeg har valgt heter ”Til Deg”, og spilles av det norske folk-rock bandet Gåte. Gåte er kjent for å bruke gamle folkeviser og gjøre dem mer moderne. Dette er en sang som jeg har likt lenge, og jeg valgte den fordi den har en trist men vakkert fortalt historie.

Metaforene i teksten åpner for flere mulige tolkninger. Slik jeg tolker det, er temaet i denne sangen kjærlighetssorg. Tittelen og første vers gir assosiasjoner til et brev, der fortelleren ønsker å formidle sin historie og sine minner til sin kjære. Handlingen viser en kjærlighet som er død, og hvor kun minnene er igjen. Man kan også forstå det som om det handler om ei jente som sviktes av sin kjæreste som er sitt døde barns far. Teksten til sangen formidler en vemodig stemning av tapt kjærlighet. For at det skal være mulig å forstå teksten forutsettes det at man har kjennskap til norske dialekter og folketoner.
Sangen spiller på flere typer rim. De første fire linjene er bygd opp etter enderim mønsteret ”kryssrim”(abab). I vers to bytter den til ”parrim”(aabb). I det første verset finner vi også en alliterasjon fordi ”minne” og ”denne” deler samme konsonanter i de trykktunge stavelsene. Ellers i teksten finnes det som nevnt flere eksempler på bruk av metafor.
”Men denne vesle knoppen av mitt eige rosentre,
Den skal du ha til minne om somaren og meg.”
….
”Når somarsola vart so varm, då våga den seg opp,
og skaut så friske grøne blad, og slik ein blodraud topp”.
Jeg velger å tolke ”den vesle knoppen” som ett symbol for kjærligheten og frukten av den. Roseknoppen kan symbolisere barnet som dør tidlig. Fra høst til sommer, er det et helt svangerskap (2.vers). Når høsten kommer igjen dør barnet (3.vers).
Siste vers har et slags hovedbudskapet om at tiden leger alle sår, for ingenting varer evig.
Det er en klar sammenheng mellom musikken og teksten etter andre linje i vers to. Her legges det flere instrumenter til, noe som ”rocker opp stemningen” samtidig som ting begynner å skje i teksten. Leser man kun teksten virker den mest sår og uten det inntrykket av desperasjonen som vokalen formidler i Gåtes ”opprocka” versjon.


Du kan høre på sangen her: http://www.youtube.com/watch?v=esb-YK-_cpI

Bildet er hentet fra: http://www.folken.no/bildr/00000000367/gaate_2005%20copy.jpg

-Tuva

En varm og syrlig skildring av den andre verdenskrig!

Tittel:
Flammen & Citronen
Sjanger:
Drama/Spenning
Aldersgrense:
15 år.
Produsert i år:
2008
Spilletid:
2 timer og 13 minutter.
Regi:
Ole Christian Madsen
Skuespillere:
Hans Zischler, Mads Mikkelsen, Jesper Christensen, Lars Mikkelsen, Christian Berkel, Flemming Enevold, Stine Stengade, Thure Lindhardt, Peter Mygind, Lærke Winther Andersen, Claus Østergaard, Peter Plaugborg og Mille Lehfeldt.

Handlingen i filmen er lagt til den andre verdenskrig og de to frihetskjemperne Bent Farschou-Hviid (“Flammen”) og Jørgen Haagen Scmith (”Citronen”). De har tatt på seg oppgaven å skyte danske nazister. Oppgavene får de av sjefen sin, som får informasjon fra London. Utover i filmen blir de usikre på om informasjonen de får er pålitelig, og om de virkelig dreper mennesker som er nazister. De to modige motstanderne risikerer livet når de kjemper for ”fedrelandet”. I tilegg til den blodige krigen sliter ”Flammen” med å vurdere om en kvinne han er betatt av er venn eller fiende, mens ”Citronen” ser sin egen familie gå i oppløsning.

Denne filmen inneholder flere kjente ansikter fra dansk film, og jeg synes samtlige utfører strålende skuespillerprestasjoner. I tilegg setter kostymer og kulisser prikken over i’en. Historien er det ikke mye å si på da filmen er basert på en sann historie, men hvordan den blir formidlet ved hjelp av fotografering, musikk og andre virkemidler er tydelig gjennomtenkt. Alt er satt sammen med stor presisjon, noe som gir ett glimrende helhetsinntrykk.

Det er naturlig å sammenlikne denne filmen med den norske ”Max Manus”. Begge filmene handler om motstandsfolk under den andre verdenskrigen. De forteller historier om heltefigurer fra krigen, som kanskje ikke alle kjenner til fra før.

Bildet er hentet fra:http://kinoplay.com.ua/uploads/posts/2010-03/1269164679_0.jpg

-Tuva